Livet er så mye mer enn flat mage og sprettrumpe

  • 17.04.2016 kl. 16:07

Loading image...

Det er ikke til å legge skjul på at temaet mental helse er i vinden for tiden med et spesielt fokus rettet mot oss unge jenter. Vår generasjon ble nok hardt rammet da samfunnet bestemte seg for å sulte modeller i takt med at redigeringsprogrammer som Photoshop ble utviklet. Våre foreldre var heldige nok til å bli modne før de måtte forholde seg til det, men det rakk ikke vår generasjon. Jeg vet ikke om dere har sett "Sykt Perfekt" som gikk på TV2 for en stund siden, men jeg antar at de fleste ihvertfall har hørt om det. Her er det jenter i tenårene som forteller om sine mentale problemer. "Grinete", sier kanskje kritikerne - "RÅTT", sier jeg! Jeg kjenner meg nemlig veldig godt igjen og vet at jeg har en hel haug med venninner som gjør det samme. Jenter nå til dags lever under et enormt press som for utenforstående kan virke selvforskyldt, men som flere og flere føler på - om de vil det eller ikke. For min del følte jeg mest press på utseende - nettopp fordi jeg vokste opp i denne photoshop-generasjonen. Jeg leste blogger og moteblader, fulgte perfekte instagrammere og jeg sugde alt til meg som en forbanna svamp. Speilbildet mitt reflekterte absolutt ikke hvordan samfunnet mente at jeg burde se ut, og tilslutt kom det til et punkt hvor kroppen min ikke føltes akseptert lengre - så, jeg måtte gjøre noe med det.  

Andre semester på videregående begynte jeg mitt "prosjekt perfekt", som jeg så elegant kaller det. Jeg trente, jeg trente og jeg trente. Når jeg ikke var på Spenst prøvde jeg å mate meg selv med motivasjon og så kalorifattig mat som overhode mulig - eventuelt ingen mat i det hele tatt. Ikke nok med det, men jeg låste også meg selv inne på rommet for å være alene. Jeg ville at minst mulig folk skulle se meg før jeg var fornøyd og jeg ønsket ikke å miste fokus ved å tilbringe tid med "usunne" venner. Hva kan man si? Livet var satt på en tragisk pause i flere måneder. Mange husker kanskje at året 2013 var magetoppens stortid i moteverdenen? Det var helt jævlig for meg, og jeg kunne virkelig gjort alt for å ha psyke til å gå med en slik topp selv. Jeg var like moteinteressert da som jeg er nå, men for meg var det like fjernt å gå med bar mage som det er fjernt for andre å gå med puppene løs. Jeg så på den som mitt mest private område på hele kroppen, og at "alle andre" var stramme nok til å kunne vise den frem gjorde ikke situasjonen min mye bedre. Akkurat dette skal jeg være ærlig å si at delvis henger igjen den dag i dag. 

Loading image...

Man kan ikke akkurat si at motivasjonen bremset når komplimentene begynte å hagle inn. Til og med venners foreldre kommenterte hvor bra jeg så ut og hvor tynn og trent jeg var blitt. Det føltes som å vinne i lotto og jeg kunne leve på slike kompliment som om det var næring. Jeg ville bare fortsette til vekten hadde rast så langt ned den kunne. Som mange andre som har vært gjennom det samme prøvde jeg å gjøre det i det stille slik at ingen skulle prøve å stoppe meg, men heldigvis kom bekymringene etterhvert på rad og rekke. Venninner dro meg til siden og spurte hva jeg holdt på med, mamma la fram sine bekymringer og på besøk hos min kjære bestemor fikk jeg høre at jeg måtte spise før hun "kunne skjære seg på kinnbeina" mine. Etterhvert var det så mange som tok tak at jeg innså hva som var i ferd med å skje. Jeg vil absolutt ikke påstå at jeg hadde spise- eller treningsforstyrrelser, men heller at jeg var i en påbegynnende fase. Jeg glei egentlig ganske lett utav det når folk begynte å si i fra, noe jeg tror er mye vanskeligere for de som virkelig sitter i klisteret. 

Jeg forteller dette fordi jeg vil være åpen og håper at det hjelper jenter og gutter i samme situasjon. Jeg har et mål om å dele mer av mine erfaringer, refleksjoner og tanker, og når jeg nå trykker publiser på dette innlegget deler jeg min kjipeste periode med hele internett. En periode jeg blir flau av å snakke om selv til mine nærmeste venninner, men som er viktig for meg å dele i løpet av våren siden disse månedene blir brukt av mange som "oppkjøring til sommerkroppen". For ja, det er bra og sunt å trene, men i løpet av disse oppkjøringsmånedene: husk hvor grensa går! Jeg gikk langt over den, men nå kan jeg stå her med 7 kg ekstra på kroppen og si: "se på meg - jeg er sunn både psykisk og fysisk". Jeg er kanskje ikke hundre prosent fornøyd med verken mage eller rumpe, men jeg har ihvertfall innsett at livet er så mye mer enn akkurat det. .. Og forresten dere? Tren fordi dere har lyst - om man gjør det bare fordi man føler seg tvunget av samfunnet: don´t do it!

Mine meninger om alt og ingenting #3

  • 27.03.2016 kl. 19:38

Loading image...

→ Pelsdebatten. Jeg vet at jeg egentlig ikke bør skrive om dette, for jeg sliter med å ta stilling til det. Pels er liksom blitt en vanlig greie på de fleste nordmenns parkashetter, og jeg synes egentlig disse jakkene er veldig fine. Men, jeg klarer ikke kjøpe meg det selv - for hvordan kan man egentlig forsvare det? Hvordan kan vi forsvare at et dyr har blitt drept for litt pynt på hettekanten? For det er jo det det er - litt pynt på hettekanten. Det har ingen funksjon utover det man får fra falsk pels og det er heller ikke merkbar forskjell utseendemessig for en gjennomsnittlig interessert person. Nei, jeg er ikke et prakteksempel på dyrevelferd og kommer heller ikke til å prøve å være det. Jeg er ikke vegeterianer og sluker normale mengder kjøtt - det mener jeg er naturlig siden det er sånn systemet er bygd opp, men jeg føler liksom at grensa mi går der? 

→ Bloggere som fraskriver seg ansvar. Okei, jeg leste et blogginnlegg for noen uker siden om en blogger som fraskrev seg alt ansvar som blogger. Jeg elsker bloggen til vedkommende, men jeg fikk litt avsmak når man kan tro at man kan stå fram og si at man driter i all påvirkning man har gjennom bloggen. Selv jeg som bare har en liten blogg med 500 følgere (+/-) føler på et stort ansvar, så de med flere tusen bør jo egentlig ta enda mer hensyn enn meg. Når det er sagt er vi alle menneskelige, så det er lov å gjøre feil, ha egne meninger og leve litt på kanten - bare ikke gi helt faen når du skriver det ned til leserne dine på 14 år :-) 

→ Presidentvalget i USA. Snakker om å gjøre sirkus av valget til det som trolig er den viktigste stillingen i verden? Altså, vil man ende opp med en president som har mobbet seg til stillingen? Hvilket forbilde er egentlig det? Og hvor seriøst kan man ta et slikt menneske? Nei vettu hva, jeg hadde tenkt å være skikkelig engasjert og endelig få satt meg skikkelig inn i amerikansk politikk i løpet av dette valget, men av prinsipp har jeg valgt å tune helt ut.

Loading image...

→ Aviser som skriver om / reklamerer for vektnedgang. Hvor ironisk er det ikke at samme avis som skriver bekymringer for kroppspress i samfunnet også har egen datternettside for vektnedgang (som de reklamerer for nesten hver eneste dag)? Det blir litt som å blogge om at man bør akseptere seg selv rett etter å selv operere nesen, spør du meg! Altså, ja man har lov å komme med meninger, men prøv å ta stilling og standpunkt til ting før du ytrer de istedenfor å veksle mellom å være "for" og "imot" når det selv passer deg. Jeg skjønner at det er vanskelig i et stort mediehus, men jeg forstår bare ikke hvorfor riksaviser skal eie egne nettbaserte vektklubber? Hvilken sammenheng er det? Om noen har svaret så må dere gjerne komme med det i kommentarfeltet, for jeg er genuint interessert i fasiten her! 

→ Den nye bloggmalen. Haha, jeg må bare ta det med! Jeg og søsteren min delte nemlig litt tips om gode bloggere i dag tidlig, og endte opp med å snakke om at det er så syykt mange som har begynt å følge "den nye bloggmalen". Dere har sikkert lagt merke til at bloggere blir likere og likere for hver måned som går? Etthvert lille hverdagsøyeblikk er dandert perfekt, det finnes ikke noen meninger å oppdrive, bildene veksles mellom antrekksbilder, smilebilder på sengekanten, føttene i dyna og dagens frokost / smoothie. Antrekkene er begynt å bli ganske like også - ofte en lang kåpe, reebook classic, inntilsittende bukse og en caps på hodet de dagene man vil variere. Kult, men det kan bli litt ensformig? Jeg mener ikke at det er noe galt i denne bloggstilen altså, jeg synes alle skal få blogge som de vil og jeg må innrømme at jeg tar del i denne bloggmalen jeg også. Men, det er bare så sykt å tenke på at blogging har gått fra å være en nettdagbok til å bli en plattform hvor man skal prøve å vise hvem som klarer å fremstille seg mest perfekt på best mulig måte. Jeg kunne ønske bloggnorge gikk tilbake til å dyrke individualitet. Vi bør ikke grave oss dypere ned i denne malen nå. Personlig har jeg gått over til å lese en del svenske bloggere for å slippe det evige bloggpresset på utseende, stil og bilder og det må jeg si at har hjulpet en hel del. 

Loading image...



Jeg har fått tilbakemelding på at dere er veldig glad i disse innleggene, men jeg begynner å gå litt tom for tema å ta opp! Om dere har noen spesielle ønsker dere vil høre min mening om, så sleng gjerne igjen en kommentar under innlegget slik at jeg kan skrive om det i neste runde :-) 

Venninner som forsvinner

  • 20.03.2016 kl. 19:28

Venner kommer og venner går, men når det kommer til de aller nærmeste forventer man ofte at forholdet skal vare litt lenger. De venninnene man bare møter på nå og da er gode og ha, men det er de aller nærmeste man setter mest pris på. Det er når man sklir fra disse at man virkelig blir skuffa. Jeg vil faktisk velge å kalle det kjærlighetssorg. .. Å flytte bort fra hjembyen er nok den største testen på et vennskap, og jeg vil anta at mange av dere har følt på det samme? De dagene man hadde til felles med like skoletimer, fritidsordninger eller interesser blir plutselig revet fra forholdet. Og hva står igjen? Et helt nakent vennskap basert på bare det interne forholdet som er bygd opp.
 

Loading image...

Som de fleste av dere vet flyttet jeg for første gang fra hjembyen nå i høst for å begynne å studere - og selv om det ikke er like enkelt å innrømme, så må jeg si at det for min del har gitt perspektiv på noen av mine forhold til venninnene fra hjembyen. Noen har jeg kommet nærmere, mens andre har sklidd helt bort. En av mine aller beste venner svarte så vidt på meldingene jeg sendte bare uker etter flytting. Jeg prøvde selvsagt igjen og igjen, men når det ikke er noen interesse å oppdrive så kan man ikke gjøre annet enn å la det ligge og prøve å ikke tenke mer på det. Dessverre er det helt umulig for meg å ikke gruble over det og føle en viss skuffelse. Det har faktisk vært flere tilfeller hvor jeg har drømt om situasjonen også. Så mye tid som vi har investert i hverandre, en intern humor bygget opp gjennom flerfoldige år og så uendelig mange minner som jeg har satt enormt pris på. Var det ikke like viktig i begge ender? Wikipedia skriver: "Kjærlighetssorg er en emosjonell tilstand, som historisk er betraktet som en psykisk sykdom som fremkommer av de intense forandringer av følelser" og jeg vil absolutt si at jeg har kjent på en liten dose kjærlighetssorg når det kommer til dette vennskapet. 
 
Jeg vet at det er naturlig at venner sklir fra hverandre. Som jeg startet innlegget med så er det jo så veldig sant at "venner kommer og venner går". Dette eksempelet jeg nevnte ovenfor er jo bare ett av mange slike erfaringer man får opp gjennom livet. Jeg merker at jo eldre jeg blir jo mer tydelig ser jeg vennskap for det de er verdt. De venninnene som stiller opp får man plutselig lyst til å lenke fast og klamre seg til resten av livet, mens de som ikke er gjensidig engasjert .. kanskje det er like greit at de forsvinner? Da får man jo tross alt bedre tid til de som er genuine.
 
Loading image...

Jeg tror det beste man gjør er å starte med seg selv og tar det derfra. Still noen enkle spørsmål: Hvordan er jeg som venninne, og hva forventer jeg tilbake? Hvilke vennskap er de aller viktigste for meg? Hvem er det jeg absolutt ikke vil miste? .. Så retter man et ekstra fokus mot dette. 
Follow

Mine meninger om alt og ingenting #1

  • 24.02.2016 kl. 19:24

Det er sjeldent jeg lufter hodet med samfunnstema her på bloggen, selv om jeg er fullt klar over at det ofte slår godt an hos dere som leser. Jeg synes det er vanskelig å formulere seg om vanskelige spørsmål uten å tråkke feil, så jeg unngår det egentlig i størst mulig grad. Vel, nå har jeg altså mannet meg opp og delt mine meninger om ulike tema som er i vinden for tiden. Håper dere synes det er gøy å lese - og om dere er kritiske til noe jeg skriver er det selvsagt lov å legge igjen en kommentar :-)

Loading image...

→ Rumpeløft. Injeksjoner og operasjoner har vært et tema så lenge jeg kan huske, men wow som det har blåst opp de siste dagene! Av god grunn mener jeg, ettersom enkelte sender ut så tydelige feilsignaler at man ikke kan unngå å reagere uansett hvor hardt man prøver. Når en smellvakker jente som Isabel vil gjøre så mange endringer på seg selv, er ikke veien til påvirkning hos den yngre garde så altfor lang. "Hvis hun må gjøre det for å føle seg bra, så må ihvertfall jeg gjøre det". Jeg har skrevet på bloggen før at jeg ikke har noe som helst i mot at folk tar både restylane, operasjoner og botox - og det står jeg for enda. Men at man bruker sine ønsker om kroppsendringer for å sanke lesere synes jeg blir litt i drøyeste laget. Man bruker ikke en overskrift som "JEG LEGGER MEG UNDER KNIVEN: RUMPEFORSTØRRING" (med caps lock) uten at man forventer klikk på det. Det som er så synd er at disse "klikkene" ikke kommer fra løse luften, det er nemlig klikk fra privatpersoner - gjerne unge - som sitter og suger til seg alt som blir skrevet. Jeg må dog avslutte med å si at jeg synes det er helt greit at hun deler avgjørelsen sin med leserne - men jeg mener bare at det går an å gjør det på en mer diskret, profesjonell og anonym måte.

→ Dagens norske ungdommer. Jeg vet ikke med dere, men jeg føler at jeg har brukt store deler av oppveksten min på å forsvare egen generasjon ovenfor voksne mennesker. Vi klager for mye, vi fester for mye, for mange av oss er deprimerte, vi er for sure, vi bruker for mye penger - ja, i følge enkelte er vi til og med en generasjon som lever og ånder fra sofakroken. Heldigvis har vi mer mellom øra enn som så. Faktisk så synes jeg vi er en gjeng med noen forbanna helter! Skal vi tro de nyeste avisartiklene er vårt største problem at vi ønsker å være for perfekte - og selvom det kan gi store problemer på personnivå, så er det knallbra for samfunnet! Vi har vokst opp med å presse oss selv til det ytterste, og vet dere hva? Det er sånn vi kan bidra med utvikling i årene som kommer. Ikke bare strekker vi oss langt på skolen heller, men vi har sminke on point, er sportsidioter hele flokken, er opptatte av sparing og samfunnsengasjement, fester mer fornuftig enn våre forfedre (skal vi tro historiene jeg har hørt hvertfall..) OG vi tjener gode, egne penger fordi vi legger oss i selene og klinker til med ekstrajobb vedsiden av studiene. Hvis ikke vi er "generasjon stå-på-vilje", vet ikke jeg ass. Vi kommer til å oppnå store ting! 

Loading image...

→ Bloggere som instruerer andre bloggere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget uten å falle inn i kategorien "blogginstruktør" selv, men det får bare være for denne gang. Jeg har vel allerede gjort det med første punkt, tenker jeg. Uansett så har jeg begynt å la meg irritere over overskrifter som "hvorfor folk ikke leser bloggen din" og ikke minst toppbloggere som instruerer andre bloggere fordi de tydeligvis er autoritære nok til å bestemme hvordan andre skal skrive sin nettdagbok. For det er nettopp det blogging er. En personlig dagbok på nett, hvor du selv - og ingen andre - kan bestemme hva som skal publiseres og hva som er bra nok. Ja, toppbloggeren har selvsagt gjort noe riktig for å havne på topp, men det betyr jo ikke at alle andre må være kopier av deg for at de skal oppnå det samme. Takk gud for at topplisten inneholder så mye forskjellig, sier nå jeg! 

→ Clickbait. Ehe, tørr jeg å slenge meg på denne debatten da? Joda, jeg gjør visst det. Den siste tiden har det florert av innlegg hos et hav av bloggere som enten er for eller i mot såkalte "clickbait"-innlegg. For dere som ikke har fått det med dere så er "clickbait"-innlegg slike innlegg med så "voldsomme" overskrifter og innhold at det genererer klikk og lesere - og dermed får man gjerne sponsorer på kjøpet. Personlig skjønner jeg egentlig ikke helt hvorfor det får så mye oppmerksomhet? Som sagt i punktet ovenfor mener jeg at man selv bestemmer hva man skal dele på bloggen sin. Om det er dagens frokost eller en voldsepisode er helt opp til den enkelte bloggeren, og om innlegget blir lest eller ikke er helt opp til leseren. Ingen tvinger noen til å lese noe om de ikke har lyst, så om disse bloggene faktisk slår an, så er jo det nettopp fordi folk liker det. Men for all del, jeg synes også at man skal ta litt forhåndsregler før man deler det drøyeste av det drøye! Det som publiseres på nett blir jo tross alt på nett til evig tid :-) 

Loading image...

→ Normalisering av luksusshopping. De seneste årene har jeg lagt merke til en kjedelig tendens i bloggnorge - nemlig at bloggerne har begynt å shoppe. "Det har de jo alltid gjort", tenker dere sikkert nå, men jeg mener altså ikke bare shopping, men svindyr spontanshopping. Nesten hver dag ser jeg innlegg med antrekk proppet full av merkevarer til titusner av kroner. Bare vesken over armen koster ofte en halv månedslønn i seg selv. Ikke nok med det, men fokuset er ofte på luksus ellers i innleggene også. Restaurantbesøk, luksussminke og reiser annenhver uke. Det skal ikke stå på forbruket hvertfall. Ikke misforstå, jeg synes virkelig at man fortjener å kjøpe seg noe dyrt hvis man ønsker seg det over lengre tid og sparer opp penger selv - jeg kjøper jo meg litt av hvert jeg også. Men de som bruker gigantiske summer flere ganger i måneden: gjør de det for å dekke eget behov eller for å imponere / skli inn i bloggsamfunnet? Som blogger kjenner jeg jo selvsagt et viss ansvar. Mange av mine lesere er yngre og jeg vil ikke påvirke deres syn på pengers verdi. Det skaper jo et press på oss alle når mange av forbildene i samfunnet kaster rundt penger som konfetti. Jeg synes fokuset bør gli mer over på å spare til viktigere ting. Leilighet og opplevelser er det som burde stå på ønskelisten vår nå. - Ikke en Chanel Boy. Men selvsagt, om det er det du absolutt vil ha - så har du så klart lov å unne deg det! Bare tenk over kjøpet hundre og to ganger før du drar det kortet. I lengden får du brukt de pengene på mye mer fornuftige ting. 

Takk for turen

  • 21.01.2016 kl. 18:22

Jeg måtte ta et pust i bakken før jeg forteller om turen til India. Innlegget kan nemlig fortelles på to måter: Enten som deilige dager med paraplydrink i hånden på Goa's fantastiske strander, eller så kan jeg innse at det er på tide å engasjere seg mer gjennom bloggen og fortelle hvordan det virkelig var. Helt nakent og forbanna ærlig. Først vil jeg starte med å si at India har mye vakkert og annerledes å by på. India er et land med helt annen kultur enn hva vi er vant til her hjemme og bare det å se alle kvinnene i vakre saris-bekledninger gjør turen gull verdt i seg selv. Trust me: Jeg skal vise dere vakre bilder fra dette fantastiske landet senere! Men først vil jeg vise dere de sterkeste inntrykkene. India er jo nemlig et stort land med høy arbeidsledighet og mye fattigdom. Å ikke fortelle om denne delen av reisen ville blitt helt feil. Spesielt siden dette er en så tydelig del av livet der nede som man ikke hadde klart å snu øynene bort fra uansett hvor hardt man prøvde.

Loading image...

En naken gutt på rundt tre år sitter og tisser på fortauskanten. Ved siden av han står fire bambusstenger som holder oppe en blå presenning. Jeg kaster bort et ekstra blikk som graver dypt under presenningen. Der sitter en dame med en baby på en spinkel madrass. Ved siden av henne ligger det litt kjøkkenutstyr og en liten bunke med klær. That´s it. En frysning strømmer raskt nedover ryggen min i det jeg innser at dette er den tre år gamle guttens hjem. Frysningen er ikke like sterk som første gangen, for jeg begynner å bli vant til å se dette nå. Gjennom turen opplevde jeg hundrevis av slike tilfeller hvor jeg bare satt å måpte, mens jeg kjente den ubehagelige følelsen av frysninger langs ryggraden. Det er jo ikke så rart at man ser slikt når man befinner seg i landet hvor 50% av verdens sultende lever. Det er bare så sykt når det er der rett foran deg. Det blir så ekstremt ekte. I India lever det millionvis av mennesker i slumområder. Vi befant oss noen dager i gigantbyen Mumbai, hvor verdens største slum ligger. Antall innbyggere i denne slummen ene og alene er helt sykt. 1 million mennesker. Tenk det dere. Ca en femdel av Norges befolkning. 

Vi kjørte mye rundt i taxi både i Goa og Mumbai. Mellom bilene på syvfelts-veier sprang barn og tigget etter penger og mat. En dag stod vi fast midt i rushen. Plutselig hørte vi banking på vinduet uten å kunne se noen stå utenfor. Etterhvert så vi noen små fingrer strekke seg opp mot vinduet. Vi bøyde oss bort for å se. Utenfor stod en liten jente i 4-5 års alderen. Hjertet knuste da vi så at moren satt på fortauet vedsiden av med et lite spedbarn i fanget. Vi måtte bare gi noen kroner, men det var så vidt jenta nådde opp til pengene vi strekte ut vindusruten.

Loading image...

Som dere kanskje skjønner så gjorde India noe med meg. Før turen så jeg frem til 14 dager med varme og strandliv, men denne ferien ble så uendelig mye mer. Alle hadde hatt godt av å dra til India for å se kontrastene fra vårt eget liv til ekstrem fattigdom. Spesielt vi nordmenn som lever som prinser og prinsesser uten å vite hvordan verden virkelig er. Ja, vi ser det på TV - og nå kan dere til og med lese om det her på bloggen, men det er noe helt hjerterått med å se det i virkeligheten. Plutselig skammer man seg liksom over hvor lite kunnskap man har utenfor landegrensene, hvor lite man engasjerer seg og hvor lite som skal til for å gjøre noe

Å skrive et sånt innlegg sitter langt inne for en jente som stadig prøver å se det positive og fine i ting. Jeg har jo tross alt hatt denne bloggen i fem år uten å ha skrevet et eneste samfunnsengasjert innlegg. Men vet dere hva? Jeg hadde en helt fantastisk tur som jeg aldri ville vært foruten. Jeg satte meg på flyet hjem som et nytt menneske med en gnist om å bidra mer enn jeg har gjort før, og ikke minst med et nytt nyttårsforsett om å være mer ydmyk, forståelsesfull og takknemlig. Takknemlig for alt jeg har, forståelsesfull over andres problem, takknemlig for de som ivrer etter å hjelpe og ydmyk ovenfor andre kulturer.

Loading image...

Takk for en fantastisk, lærerik og øye-åpnende tur, mamma og pappa ♥

Toril Hornnes

Hei, og tusen takk for at du stikker innom her! Mitt navn er Toril Hornnes og jeg er en helt alminnelig jente som har valgt å skrive blogg ved siden av studiene mine på BI. Her inne ønsker jeg å utfolde meg kreativt, dele små og store hendelser, min moteinteresse og andre inspirerende elementer. Velkommen skal du være!

Søk i bloggen

Annonser


Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no